...

Følelsen vil ikke vekk. Den er begravd i meg for øyeblikket. Følelsen er ikke god. Det er vondt... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Nervøs er man. Man vet ikke hva man skal skirve. Hvordan gjøre det bedre? Tanken kom, minnene. For noen dager siden, kom et menneske på bussen. Tankene gikk i surr. Hendene skjelver, det vises ikke, men føles slik. Egentlig teit. Man tullet, det vises. Ååh, vanskelig. Argh, men noe av det var fint. Det har gått ett halvt år siden sist. Forskjellen fra da og nå, var at vi sa noe til hverandre, ett "hei". Å sove, det går ikke. Ikke nå. Leser du dette, vet ikke om du får det, men du har ingen grunn til å få dårlig samvittighet. Du var og er ikke henne. Hjelp! Trodde det var over. En så sterk følelse har ikke vært i hjertet på lenge, lenge. Sove, ikke nå. Tilgivelse har man gitt, men fortsatt kan det være vanskelig. Av og til, en sjelden gang. Legge seg ned, lukke øynene, nei, det funker dårlig.

Glad, glad for "erfaring" om det kan kalles det. Argh! Vet ikke hvilke ord, ord som er best, best til å forklare. Det begynner å lette, men i det disse ord skrives, kommer det tilbake. Det er hjertet, det er der det kjennes. Det sprer seg utover i kroppen, men i hjertet, det er der det er sterkest. Det som skrives, viskes ut, for så at nye ting blir skrevet ned. Hva er vitsen, vitsen med å skrive. Hvorfor ikke bare drite i det, kanskje det går bedre da? Ikke være egoistisk, det var faktisk en annen, en som hadde det værre. Sikkert flere som hadde/har det enda værre. Hva er dette? Hva er du? Hvem er hun, og hun der? Det er vi to. Deg og meg. Hvem er vi?

- Marie "vanskelig og "forvirret""