To uker har gått raskt

For meg, var det nettopp bli kjent helg. Jeg var nervøs for hvordan praksisperioden min kom til å bli. Nå har jeg bare en dag igjen, og jeg kjenner alerede att jeg savner plassen. Da er det jo fint at jeg har oppført meg så fint mens jeg har vært der at de ba meg om å ringe for å være vikar de dagene jeg ville mens jeg er hjemme.

Å jobbe på en slik plass er bare helt fantastisk. For meg er det lønn nok å se at brukerene trives, mestrer nye ting og har det moro med hverandre og vi som jobber der. Hadde det ikke vært for at jeg begynner å bli så stor at jeg selv må tjene mine egne penger til klær buss osv. hadde jeg melt meg som frivillig. Å se gleden fra de menneskene som er der, er lønn nok for meg.

Forrige gang jeg var i praksis, som også var min første praksisperiode, (hvis vi ser vekk fra da jeg jobbet på en gård i fem dager i niende klasse) var jeg utrolig lei etter to dager, mens jeg gikk rundt å telte minuttene til arbeidsdagen var ferdig. Ååh bare 213 og ett halvt minutt igjen til jeg er ferdig. Seriøst, jeg merker forskjell. Jeg kunne godt ha jobbet der i mange, mange år til.

I dag hadde jeg ansvaret for en bruker helt alene. Selvfølgelig var jeg litt nervøs, men hallo, hadde jeg visst hvordan det kom til å gå, hadde jeg gledet meg som bare rakkeren. Det jeg prøver å fortelle dere er at jeg kommer til å ringe for å høre om jeg kan jobbe der de gangene jeg er hjemme ja. Men først har jeg en sommerjobb i en måned på mammas jobb. Mye av det samme som jeg har jobbet med disse to ukene. Men på tirsdag denne uken, da jeg var nede å snakket med sjefen, skjønte jeg med en gang at det kommer til å bli mer krevende, mye mer! Men jeg vet jeg kommer til å greie det, sikkert bare litt skummelt med tanke på hva jeg må gjennomføre hele den måneden. Men, begynnelsen er alltid verst, tror jeg?

Marie